Så har det skjedd igjen. Enda en av de flotte ungdommene våre i Midt- og Vest-Telemark er død etter uvettig kjøring, denne gangen med bil. Tilbake sitter nok en familie og et lokalsamfunn i den dypeste sorg. To av kameratene er i tillegg siktet for uaktsomt drap og merket for livet. Og vi spør hverandre – politiet også – hva burde vært gjort annerledes for å hindre at dette skjer?
Vi kan og bør jobbe sammen. I Fyresdal har lokalsamfunnet tatt store, forebyggende grep etter dødsulykken på Fyresvatn og det gripende oppropet fra mor til avdøde. I Tokke har kommunen startet en handlingsplan for å motvirke uvettig kjøring til lands, til vanns og i utmark. Vest-Telemark blad har satt fokus på ukulturen fyllekjøring i artikkelserien «Me har ingen å miste». Politiet jobber målrettet med å luke ut de vi anser som «verstingene» – de som i størst grad er villig til å ta risiko som kan skade dem selv og andre. Straffereaksjonene for kjøring i ruspåvirket tilstand er av de hardeste i verden. Helt fra barna er bittesmå lærer de om gode vaner i trafikken, på skolen, i russetida.
Likevel er det ikke nok. Hvorfor ikke?
Det etterspørres mer politi. Og ja, vi skulle gjerne hatt flere politifolk i Midt- og Vest-Telemark. Det er mye vi skulle gjort enda bedre. Men når blir det nok? Og vil dere egentlig at vi skal være der?
Når politiet drar ut på kontroll, går jungeltelegrafen umiddelbart. Det er lett å kjøre en annen vei eller dra på en annen fest i vår geografi. På sosiale medier spres det informasjon om politiets aktivitet som fint hindrer vår mulighet til å stoppe promillekjøring i trafikken, for ikke å snakke om på scooter på vidda.
Disse holdningene møter vi ikke bare blant ungdom, det gjelder like mye voksne folk som ærlig talt burde vite bedre. Politiet opplever en stilltiende aksept for risikofylt atferd som kjøring i påvirket tilstand. Det tause flertallet, alle de som gjerne ville gått inn og stoppet kjøring, sagt ifra, tatt nøkler, ringt politiet, tør ikke i frykt for represalier og utfrysing. Hvorfor oppleves det å «sladre» på naboen så ille at man lar være å hindre dødsulykker? Vil vi ha det sånn?
Disse mørke kreftene må ut i lyset. De modige som tør å ytre motstand mot ukulturen må vernes. Det må et kollektivt løft til, en holdningsendring som kan vare gjennom generasjoner og ikke bare mobiliseres etter neste ulykke.
«Alle» vet at det er farlig å kjøre altfor fort og i fylla. Men skal vi få gjort noe med dette må «alle» ta ansvar og sette foten ned for en livsfarlig ukultur. Politiet er med, men vi klarer det ikke alene.
Vi har virkelig ingen flere å miste!