Den 12. mars 2020 gikk statsminister Erna Solberg på TV og presenterte de mest inngripende tiltak vi har hatt i landet siden andre verdenskrig. Landet stod i en situasjon vi i lang tid hadde advart oss selv imot. Koronautbruddet synliggjorde styrke og svakhet i vår beredskap, med betydelig overføringsverdi til andre beredskapsområder.
Pandemi var kartlagt som en av de mest alvorlige hendelsene vi kan stå ovenfor. Beredskapen ble avkledd som utilstrekkelig, Mangel på smittevernmateriell og beredskap av legemidler, men også behandlingskapasitet og samhandling mellom sykehusene og kommunene hadde åpenbare svakheter. Lagrenes tid var ikke forbi. Gjennom kraftfull krisehåndtering med nasjonal oppslutning, har vi så langt lykkes med å begrense skadene på kort sikt.
I februar 2020 så vi bilder fra Italia hvor butikkhyllene var tomme. De færreste antok at dette var noe vi kunne oppleve i Norge. To uker etter skjedde det samme hos oss. Fra Italia kunne vi på det tidspunktet se militære kolonner frakte lik. Ville vi opplevde det også? Hvordan ville samfunnet bli de neste ukene og månedene, hva måtte vi forberede oss på? Når vi vurderer hendelsen i ettertid må vi søke å gjenskape dilemma og usikkerhet som gjerne preger en innledende og uklar fase.
I den innledende fasen av koronautbruddet opplevde vi at kommunale smitteverntiltak kom delvis i konflikt med nasjonale hensyn for å sikre transport av arbeidskraft, varer og tjenester. Hytteforbudet fikk mye oppmerksomhet, det samme gjorde de ulike innreiseforbudene. De ulike forbudene bidro delvis til polarisering av samfunnet, by mot bygd, oss mot dem. Kommuner satte opp kontrollposter for å kontrollere innreise i kommunen. Hva om det hadde gått mye verre, et mer dødelig virus, helt eller delvis sammenbrudd i flere samfunnstjenester? Kunne frykt, mistro til myndigheter og selvtekt på gruppe eller individnivå spredt seg?
Det har vært en systemsvakhet over tid å sikre at informasjon om beredskapstiltak når ut til private tjenestetilbydere. Informasjon skal ivaretas av den enkelte sektor fra ansvarlig statsråd til det utøvende ledd. Næringslivet har i økende grad ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner. Under koronahåndteringen har vi opplevd at private skoler og barnehager, private helsetilbydere, transportører, ja selv flyplasser ble glemt. Dette har vært en kjent utfordring tidligere, men ble ytterligere synliggjort under koronahåndteringen. Lokalt og regionalt vil det fortsatt være sektormyndighet som skal sikre nødvendig informasjon, men kommuner og statsforvalter har også et ansvar.
Kommunene ønsket råd og støtte til enhetlige beslutninger. Skal kommunen anbefale å avlyse Dyrsku`n, tillate drive-in kino, åpne campingplasser og gjestehavner eller stenge skoler? Reiseråd for pendlere på samme rute bør være enhetlige, enten de tar tog/buss fra Skien eller Holmestrand. Statlig samordning av kommuner i krisehåndtering er en krevende oppgave. Tidspress og motstående hensyn øker kompleksiteten ytterligere.
Kommunene fikk akutt mangel på kritiske ressurser, noe som igjen medførte behov for omfordeling av ressurser mellom kommuner. Omfordeling av ressurser er mer inngripende sammenlignet med prioritering og fordeling av tilførte ressurser. Behovet for prioritering basert på kunnskap om risiko og sårbarhet må sikres enten det er flom, skogbrann, pandemi eller annet.
Manglene i beredskapen tidlig i koronautbruddet kan også tjene som en påminnelse om at samfunnssikkerhet konkurrerer med andre prioriterte oppgaver i samfunnet. Eksempelvis vil eldreomsorg, samferdsel, barnevern, skole, helse og miljø alle være oppgaver som roper etter ressurser og prioritet. Befolkningens sikkerhet og trygghet kan vi imidlertid aldri velge bort.
Koronaepidemien har vist kommunenes betydning for å sikre trygghet og samfunnstjenester. Den har også vist verdien av ressursen som ligger i samfunnet og den enkelte innbygger. Frontlinja i kampen mot korona går i dag i den enkelte kommune, i skoler, på sykehjem, i barnehager, på teststasjoner, ved smittesporing, i det offentlige rom, i hjemmet, på butikken og på rådhuset. Kommunene har på imponerende kort tid bygget opp evne til å håndtere en langvarig kamp mot viruset. Ikke minst har befolkningens innsats vist seg å ha en avgjørende betydning. Uten lojalitet til og etterlevelse av komplekse og inngripende smittevernregler, ville situasjonen i dag vært vesentlig mer utfordrende.