Ja, sånn fortelles det altså at det gikk til den gangen for over 2000 år siden da Gud blei menneske. Maria og Josef i stallen, gjeterne og sauene på marken og englene på himmelen. Og Gud, menneskebarnet, i ei krybbe.

Og her er vi, i Nes kyrkje på julaften i 2021. Det er en stor avstand i tid mellom det som skjedde den første julekvelden og den tida vi lever i. Så hvordan kan vi forsere en sånn avstand? Hvordan kan juleevangeliet bli nært og bety noe for oss? Hvordan kan Gud bli menneske blant oss?

En måte å nærme seg historien på, er å stille kritiske spørsmål til det som står i teksten. Vi veit for eksempel at Jesus neppe blei født i Betlehem, og det skjedde ikke i år null. Engler og vismenn og det faktum at det lille barnet skulle være Gud sjøl, er det selvfølgelig også gode grunner til å stille kritiske spørsmål ved. Men på den måten kommer neppe evangeliet særlig nærmere oss – isteden forsvinner det inn i historien og blir der.

Nei, skal juleevangeliet komme nærmere oss, bety noe uten bare å være en vakker historisk kulisse rundt vår egen julefeiring, så er det kanskje en mer gangbar vei å se på hvilke spørsmål vi og det samfunnet vi er vevd inn i og forma av, hvilke spørsmål vi stiller i møte med livet og hverandre. Hva er det vi spør om når livet skal leves og utformes?

Jo, i vår tid er vi i stor grad oppdratt og forma til å spørre oss sjøl hva som lønner seg. «What’s in it for me?» spør vi i møte med livets ulike aspekter. Hva får jeg igjen for dette? Nå under pandemien har vi sett det når det gjelder koronavaksinene. Hvis det ikke er farlig for meg å bli sjuk – hvorfor skal jeg ta sjansen på vaksinenes eventuelle bivirkninger, har mange spurt seg? Lønner det seg for meg i min situasjon å ta det stikket? Og på nasjonalt nivå har rike land til tross for at vi alle veit at pandemier må bekjempes globalt, spurt seg: What’s in it for me? og kapra vaksinedoser til fordel for egen befolkning på bekostning av fattige lands innbyggere.

Preika fortset under biletet.

Spørsmålet om hva som lønner seg preger oss alle sammen. Det former oss i møte med overfladiske investeringer som flatskjerm og ny sofa, nye fliser på badet eller nytt mobilabonnement. For kanskje kommer flatskjermen på tilbud i januar, og øker flisene på badet verdien på boligen?

Og via utdanning og karriere og huskjøp og når lønner det seg egentlig å få barn, så sniker spørsmålet seg lenger og lenger inn i livene våre. Også i valg av partner sniker spørsmålet what’s in it for me? seg inn. For hvem sveipes til høyre og venstre? Er det egentlig noe vits å følge opp denne daten? Hva får jeg igjen for denne relasjonen? Og jeg som har vært gift i over tjue år – skal jeg gå eller skal jeg bli?

Og hvis de andre gjør akkurat det samme – hva gjør det med oss at vi hele tida kan bli valgt bort? Hvordan preger det oss at vi ikke fikk den jobben vi både trengte og hadde lyst på, hvordan påvirker det oss at vi stadig kan velges bort til fordel for andre? Hvordan påvirker det menneskelige relasjoner at vi hele tida må være den beste utgaven av oss sjøl ellers kan vi risikere å bli sittende aleine igjen? Hvordan preger det fellesskapet om vi alle læres opp til å tenke at vi lever jo bare en gang, så det gjelder å få mest mulig ut av disse åra vi har her på jorda?

Hver gang vi i vårt samfunn stiller oss dette spørsmålet, så skaper vi avstand. Avstand til den verden vi er en del av, avstand til menneskene rundt oss, avstand til livet sjøl. Idet vi oppdras til å gjøre livet til et regnestykke der egen innsats måles mot egen vinning, så presser vi andre mennesker ut i periferien.

Hva så med juleevangeliet? Hva med fortellingen vi er samla rundt i kveld, at Gud en gang blei menneske midt i blant oss?

Svaret på spørsmålet: What’s in it for me? finnes ikke en krybbe. I møte med barnet i krybben er spørsmålet om hva som lønner seg totalt irrelevant. Derimot avslører det lille barnet hvor meningsløst selve spørsmålet er.

At Gud blei menneske er ikke riktig svar på et regnestykke. Det finnes ikke noe kalkulerbart i at Gud lot seg føde i en stall. Det er ingenting som lønner seg i den fortellingen.

Det eneste som finnes der i krybben er et barn.

Et barn som ikke bare ligger stille og vakkert og sover på en seng av strå mens stjernen lyser og englene synger, men et barn som skriker. Et barn som trenger. Trenger seg på. Et barn som håper og trenger oss.

Og det er idet vi forserer avstanden mellom oss og det lille barnet, idet vi rekker ut hendene og løfter det skrikende og sultne barnet inn til oss, idet vi svarer på et annet menneskes behov, idet vi ser håpet i et annet menneskes øyne, idet vi tar mot til oss og kommer nær, helt nær, hud mot hud, hjerte mot hjerte – det er da Gud blir menneske.