Fast spaltist i Bø blad, Guro Kleppe Høibo.
Fast spaltist i Bø blad, Guro Kleppe Høibo. FOTO: Sunniva Langås-Røiland

– Eg elskar å vere einig med folk – og eg elskar dei som er ueinige med meg

Guro Kleppe Høibo er født på ein museumsgard på vestlandet og fant vegen til Bø som 2-åring. Her dansar ho, spelar fotball og bur saman med familien og ein skokk med dyr som gryntar, vrinskar, er ullete og fjørete. Nå er ho femten år gamal og går i 10. klasse ved Bø ungdomsskule.

Eg har alltid vore den som vil diskutere det eg er oppteken av. Ofte har det vore vanskeleg å skjøne at andre kan meine det stikk motsette av meg.

Frå eg var ganske lita har eg til dømes vore veldig opptatt av miljøet, verda og dyra som lever her. Det går sterkt innpå meg å høyre at naturen er iferd med å bli tilgrisa og øydelagt av menneske si framferd. Regnskogen, biene, livet i havet som sym mellom plastposar og sugerøyr, alt dette skal min generasjon fikse. Da eg blei vár dette, kjendest det som ei diger bør eg var nøydt til å ta på meg. Eg hugsar eg skreiv ned alt eg måtte gjere for å løyse dette, og eg fekk heilt panikk og fekk ikkje sove. Eg fortalde også andre korleis dei burde leve slik at verda skulle få det bra igjen, men til mi store overrasking var ikkje alle like interessert i omstille levesettet sitt. Heller ikkje dei vaksne, dei som visste alt, ville ofre eit godt liv for å redde jorda. Korleis kunne det ha seg at dei ikkje ville hjelpe meg med dette altoverskyggande problemet?

Eit anna døme er farmora mi og hennar kristendom. Eg har undra meg på korleis ho kan ha ei slik urokkelege tru utan å vita at gud, himmelen og helvete faktisk finst. Etter kvart har eg sett at ho også i denne trua har noko veldig stødig og trygt ho kan lene seg på, eit svar på mange spørsmål som for ho gjer det betre å leve. Eg skjønar no at å ha ei tru ikkje eigentleg handlar om kven som har rett eller gale. Eg er framleis ikkje truande, men ofte skulle eg ønskje eg var det.

Etter barneskulen byrja eg å forstå at det er slik med dei fleste saker, dei har oftast fleire sider og det finst sjeldan berre eit rett svar, ei tydeleg løysing. Samstundes er nettopp dette skikkeleg vanskeleg, sidan det eg tidlegare var så sikker på, no blir utfordra.

Saman med meg er også mine jamaldringar blitt fleire år eldre, har ært og erfart og blitt veldig gode til å diskutere. Det tidlegare kronargumentet «fordi pappa sa det» er byta ut med flotte forklaringar som får meg til å tvile på saker eg tidlegare var sikker i, til dømes som at kvinner faktisk skal vere likestilt med menn. Kan du tru det? Eg er jo ein feminist for svarte!

Når folk er ueinige og viser meg ulike sider av saker som eg tidlegare ikkje har tatt omsyn til, blir eg usikker på mine eigne meiningar.

– Ver deg sjølv og stå på ditt, seier dei, men kva er mitt lenger og kven er eg utan meiningane mine?

Eg elskar å vera einig. Å snakke med nokon som ikkje har kome for å utfordre. Nokon som nok ein gong kan forsikre meg om at det eg meiner er nøydd til å vere riktig. Nokon som ikkje blir sur for noko eg ikkje ein gong tenkte kunne fornærme. Nokon eg kan slappe av og le med, nokon som vil vere ven.

Men sjølv kor vedunderleg det er å vere einig, har eg skjønt at det er folka ulik meg som har forma meg mest, dei har eg alt å lære av. Dei endrar synet mitt på ting eg var sikker på. Dei visar meg den andre sida av saken eg ikkje såg. Og om dei ikkje har klart å overtyda meg i det dei argumenterer for, har dei gitt meg ei ny innsikt og samstundes gjort mi opphavlege meining sterkare.