MEINING: Mari Larsen, generalsekretær LHL
MEINING: Mari Larsen, generalsekretær LHL FOTO: Ingunn Johansen

– Når skal kommunane vakne, og byrje å handle?

Riksrevisjonen har lagt frem en kritisk rapport om situasjonen i rehabiliteringstjenesten: Et flertall av kommunene strever med å tilby tilstrekkelige og kompetente rehabiliteringstjenester. Alvoret kan ikke ignoreres. Nå må vi få handling.

Riksrevisjonen har pekt på en skuffende mangel på fremskritt siden deres forrige undersøkelse i 2012. Det vises til at rehabilitering er et av de svakeste områdene i helsevesenet. Problemet har vært kjent i mange år, men det har dessverre ikke mottatt den nødvendige oppmerksomheten fra helsemyndighetene.

Rapporten viser at hele seks av syv kommuner mangler den lovpålagte kompetansen på rehabiliteringsområdet. Dette inkluderer tilgang til essensiell ekspertise som leger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter og ergoterapeuter. Det er dypt bekymringsfullt at kun 14 prosent av kommunene har den nødvendige kompetansen. Mangelen på psykologer er spesielt alarmerende, gitt den voksende forståelsen av mental helse som en kritisk del av rehabiliteringen.

Mer enn halvparten av kommunene rapporterer selv vanskeligheter med å tilby gode rehabiliteringstjenester. Manglende prioritering, ledelsesforankring og kompetanse er blant årsakene. Dette fører til økt belastning på andre kommunale tjenester, og undergraver målet om et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er skuffende å se at mange kommuner ikke arbeider systematisk på dette området. Nesten 30 prosent mangler en dedikert plan for rehabilitering, og over 20 prosent har ikke en generell oversikt over behovet. Dette er grunnleggende elementer for å kunne tilby tilstrekkelige tjenester. Når kommunene ikke arbeider systematisk, blir pasientenes vei til bedring en labyrint uten kart eller kompass.

Kommunene må arbeide proaktivt slik at overgangen mellom spesialist- og kommunehelsetjenestene blir sømløs. En sterkere samordning og et mer helhetlig tilbud kan bidra til å eliminere følelsen av å være «en kasteball» mellom ulike deler av helsetjenesten som mange pasienter opplever.. Det er på høy tid at kommuner og sykehus bygger broer der det finnes kløfter.

Rapporten belyser en splittet realitet: Flaks og geografi avgjør om, og hvilken hjelp man får. Det er skremmende at livene til pasienter avhenger mer av postnummeret enn av deres medisinske behov.

Vi må få handling. LHL oppfordrer lokale folkevalgte og kommuner til å ta ansvaret for rehabilitering på alvor. Vi trenger en samlet innsats for å sikre at kommunene ikke bare oppfyller lovpålagte krav, men også streber etter å tilby et differensiert og fullstendig spekter av rehabiliteringstjenester. Dette inkluderer en klar strategi, styrket ledelse og tilstrekkelige ressurser til å utvikle og opprettholde nødvendig kompetanse.

Vellykket rehabilitering handler om å gjøre et overlevd liv verdt å leve, og kommunene har et ansvar for å gjøre dette til en realitet for sine innbyggere. La oss bruke denne rapporten som et springbrett for handling.