Som en kunne lese i siste utgave av Bø blad, har oppvekstsjefen hatt møte med FAU på Bø skule og møtt store deler av foreldregruppen på Folkestad skole. Det er et positivt signal at forvaltningen velger å treffe de berørte parter. I møtene ble det lagt frem, dels selvmotsigende argumenter, som skulle tale for en nedlegging av Folkestad skule.

Et sentralt argument er at det koster mer å drifte to skoler enn en. Især fremheves vedlikeholdsetterslepet på kontorbygningen av Folkestad skole, som i 2019 ble anslått til å koste cirka åtte millioner kroner. Men kommunen vil ikke kvitte seg med bygningsmassen ved mulig nedlegging. Det trengs plass til andre kommunalt ansatte, som for tiden har kontor i leid bygg. Det betyr at kommunen må ta oppgraderingen av bygget likevel.

Kommunen har disponert rikelig med egne kontorplasser. Tilbake i 2022 valgte man å selge det gamle kommunehuset i Akkerhaugen for bare 3,1 millioner kroner. Argumentet for, at det er behov for å beholde bygningsmassen i kommunalt eie virker derfor ganske søkt. En får snarere inntrykket av at det handler om å forhindre en mulig opprettelse av en Montessori-skole på Folkestad.

I forbindelse med innsparingsmulighetene ble det på foreldremøtet på Folkestad trukket frem at en regner med å spare 2,3 millioner i personalutgifter. Ingen av de ansatte skal miste jobben og kommunen skal beholde hele bygningsmassen. Hvordan skal en spare i lønnsutgifter da? Betyr det at en regner på at en del av de ansatte seir opp jobben sin i løpet av prosessen?

Akilleshælen i nedleggingsplanene er om en får lov til å flytte elever med særskilte behov fra Bø skole til Gvarv skole. Opplæringsloven er ganske tydelig på dette:

«Alle elever skal ha tilhørighet i nærskolen og klassen, og at det kun midlertidig og under svært særskilte forhold« kan unnvikes fra dette.

Kan en definere trange økonomiske rammevilkår som svært særskilte forhold?

For å få til dette foreslås det å se nærmere på definisjonen av nærskole. Dette betyr i praksis at vi på bekostning av de svakeste elever definerer oss ut av problemet. Vi kaller Gvarv for nærskolen, selv om elevene bor i Bø og har sine venner der. Bær over med en spydig kommentar, men det blir som å øke folkehelsen ved enkelt å høyne de tillate grenseverdier.

Det mest opprørende å lese er oppvekstsjefens svar til FAU ved Bø skule på spørsmålet når en bør starte å tilvenne elevene til den kommende situasjonen med mulig samlokalisering.

Her oppfordres det til å starte etter den 18.3., da det å vente til resultatet av det politiske vedtaket den 27.5. vil være for sent. Ja, du leste riktig. Jeg spør meg hvilket syn på forvaltningens rolle i politiske beslutninger som ligger i bunn av et slikt utsagn?

Høringsrunder er til for at alle berørte parter kan komme med sine innspill. På bakgrunn av dette er det de politiske beslutningstakere som fatter vedtaket, ikke forvaltningen. Det betyr at det før den 27. mai ikke er bestemt noe som helst. Med all den usikkerhet som elevene og ansatte derved utsettes for.

Hvis oppvekstsjefen mener at det er for sent å forberede elevene tre uker før sommerferien, så må det legges opp til en langsommere prosess. Slik er spillereglene i vårt demokrati. Selv om en ønsker å haste frem en løsning hurtigst mulig.