Forteljinga om den globale barnehagen

Kjære barn, jeg skal fortelle dere en utrolig historie. 

En gang for lenge, lenge siden, i den mørke digitale middelalderen, var det en mann som het Donald. Ikke Donald Duck, altså, men Donald Trump. 

Han var den største og sterkeste barnehage-onkelen på den tiden. Han kom over dammen for å ordne opp i den Europeiske barnehage-avdelingen. 

En sta og innesluttet gutt som het Vladimir hadde nemlig slått seg aldeles vrang der, og deljet nå løs på et annet mindre barn som het Volodymyr. Resten av ungene sto i ring rundt de to slåsskjempene mens de ropte «mere blod, mere blod». Samtidig hjalp de Volodymyr så slåsskampen kunne fortsette lengst mulig. De var som besatte, nesten som guttegjengen i boka «Fluenes herre». 

Har dere forresten lest den?

Men nå hadde altså onkel Donald kommet. «Hva skjer her?» brummer han med sin barske stemme. «Vladimir begynte! Vladimir slo først!» roper alle barna i kor. 

«Dette er ikke bra, gutt» sa onkel til Vladimir – «det er alltid galt å slå, vet du. Hvorfor slo du?» Så kom en sutrende forklaring fra Vladimir - en kraftig liten plugg - om lang tid med plaging fra Volodymyr. 

Volodymyr var lett å like, og alle de andre guttene støttet ham. Barna ropte nå av full hals: «Vladimir lyver, Vladimir lyver!». Og slemme onkel Donald som ville ødelegge kampen, likte de absolutt ikke. Han liknet faktisk til og med på Vladimir!

Onkel Donald ga opp hele gjengen og reiste hjem; «men jeg vil holde kontakten med denne vanskelige gutten. Hvorfor i all verden kan ikke de to barna som har så like navn være venner?», sukket han oppgitt, - «de må da tilhøre samme kulturkrets?». 

Donald fikk på hjemreisen høre at Vladimirs familie hadde en traumatisk historisk bakgrunn. Minst tre ganger hadde brutale fremmede mennesker krenket deres grenser på det groveste.

Lille Volodymyr følte seg også utrygg i denne uberegnelige guttens nærvær. Volodymyr og gjengen hans ville derfor ikke gi seg, og Vladimir ble enda mer rasende. Han ble så forbitret at han løp hjem og hentet den usikrede hagla til faren sin. Enden på det hele ble et forferdelig blodbad. 

Men ettersom de andre avdelingene av den globale barnehagen hadde distansert seg fra konflikten, begrenset katastrofen seg heldigvis til den Europeiske. På den tiden hadde faktisk mange barn direkte tilgang på livsfarlige våpen.

Donald fikk nå ambisjoner om å sette en ny standard for barnehager i hele verden, og spesielt for den Europeiske avdelingen. For her hadde det i lang tid rådet det totale kaos. Tantene der visste hverken forskjell på opp eller ned, på gutt eller jente, på rett eller galt. I det hele tatt en livsfiendtlig barnehage-kultur. Alt fløt på en måte. «Barn trenger grenser og rammer» - utbasunerer derfor Donald.

Men hvordan i all verden skulle han klare å gjennomført sitt store prosjekt? 

Jo, bak ham stod det klart et kobbel av high-tech-beist. Snart slapp Onkel dem løs, og de løp raskt over hele kloden for å snuse på sine artsfrender. De fant hverandre, - og denne ulveflokken forandret verden. Sammen innførte de en ny orden med total, digital, kontroll.

Menneskene, også onkel Donald, oppførte seg nemlig altfor irrasjonelt til å kunne takle sin egen menneskelige natur. Nå ble det derimot slutt på all slåssing, snørr, alt lureri, urett, alt bråk fra slemme gutter, - og all verdens tanter gledet seg.

Katastrofen i Europa førte til at alle i den globale barnehagen ble desperate etter noe eller noen som kunne innføre orden i kaos, skape fred, og legge et trygt fundament for frihet og glede. Og det ble faktisk gitt dem en ny form for virkelighet som gjennomstrålte alt og alle. Men dette kostet menneskeheten dyrt.

Prisen å betale var faktisk sjelene til hver enkelt. Vi vet selvfølgelig hva «sjel» er. Det visste ikke de. Det kan de umulig ha visst, for de syntes at det var helt greit å ofre den! 

Nå, lenge etterpå, kan man jo forstå at de tenkte sånn, ikke sant barn? De trodde jo ikke på Gud en gang! Men heldigvis, - til slutt, som vi vet, så kom Han som vi lærte om på søndags-skolen. Derfor har vi det så godt nå.