– Maktar me å tenkje langsiktig?

I disse budsjett-tider er det drakamp om pengene, på kommunenivå, i fylkeskommunen og i Stortinget. Noen vil øke rammene, andre vil ha omprioriteringer. Det kommende års budsjett får naturligvis størst oppmerksomhet, men utfordringene er mer langsiktige.

Norge mangler ikke først og fremst penger. Vi mangler fagfolk. Dette gjelder også på helsefeltet. Hva kan vi gjøre med det? Det er nærliggende å tenke på både å heve pensjonsalderen, og å la en større andel av de yrkesaktive arbeide i helsesektoren. Noen peker på tekniske hjelpemidler, bedre samarbeid og smartere organisering slik at belastninger og sykefravær reduseres. Alt dette vil være verdifulle bidrag, men offentlige utredninger tyder på at det i det lange løp likevel ikke er nok. Kanskje bør vi også gjøre noe med behovet?

Det økte behovet har flere årsaker. Aldersfordelingen endrer seg, med færre barn, færre i yrkesaktiv alder og flere eldre. Medisinske framskritt er også en delvis årsak til presset på helsevesenet. Vi kan nå behandle sykdommer som tidligere var dødelige. Som følge av dette er det er flere av oss som er avhengig av oppfølgende medisinsk hjelp i mange år.

Er det ingen positive trekk? Jo, vi har fått flere fastleger, og hver lege har kortere lister. Fastlegene har en sentral rolle i helse-Norge og er viktige for den enkelte av oss. Men ofte må fastlegen henvise videre til spesialhelsetjenesten. Det har dannet seg lange køer for utredning og påfølgende behandling. Det blir spennende å følge med på om økte ressurser og en rad med effektiviseringstiltak kan redusere ventetiden.

Men hva med behovet? I en årrekke er det fra ledende fagfolk og politikere blitt pekt på at økt innsats i helsevesenet bare kan være en del av løsningen: Vi må redusere sykeligheten i samfunnet, og vi må utsette aldersrelaterte behandlingsbehov! Lengre liv bør bety flere friske år, ikke flere år avhengig av pleie og omsorg.

Hvordan kan vi forebygge de mange livsstilsykdommene? På ett område er vi i ferd med å lykkes: Tobakken er på vei bort. Men vi har fortsatt en rekke påtrengende utfordringer. Bruken av rusmidler synes å øke. Stadig flere sliter med fedme som følge av uheldig kosthold og redusert fysisk aktivitet. Mange rammes av ensomhet og psykiske lidelser.

Staten kommer med gode råd og planer for folkehelsearbeidet, men langt på vei er det kommunene som står for den offentlige forebyggende innsatsen. Nasjonale utredninger viser hvordan ulike tiltak – nærmest nesten uansett alder – betaler seg flerfoldige ganger økonomisk. Det er lønnsomt å forebygge, samtidig som det øker den enkeltes velferd. Men den økonomiske gevinsten kan være langsiktig. Den viser seg ikke som en innsparing på neste års kommunebudsjett. Kanskje er det ikke en gang på kommunenivå vi får se innsparingene. I helsesektoren er det like gjerne staten som får reduserte utgifter.

Kommunene står heldigvis ikke alene i folkehelsearbeidet. Frivilligheten gjør en formidabel jobb. Det største ansvaret for egen helse, både på kort og lang sikt, har likevel den enkelte. Vi kan trenge hjelp, både i form av kunnskap, motivasjon og tilrettelegging. Utfordringene med å tenke langsiktig og legge opp til helsefremmende vaner er ikke ny, og vi bør ta ansvar for oss selv og våre nærmeste.

De fleste av oss har en tendens til å tenke kortsiktige. Vi velger små, nære gevinster framfor å vente på større og viktigere goder i framtida. De små gledene i hverdagen er ikke alltid helsefremmende.

Hemmeligheten er kanskje å kunne gjøre sunne hverdagsaktiviteter lystbetonte? Finne matgleden i et sunt kosthold og trivselen i fysisk aktivitet og sosialt samvær? Her kommer trolig fellesskapet igjen inn, men ikke først og fremst med helsepersonell. Kanskje er kulturetaten kommunens viktigste avdeling? Frivillig sektor med idrettslag, turlag og velforeninger har gode tilbud for alle aldersgrupper. I Midt-Telemark kommune gjør også Røde kors og Oterholt helselag en beundringsverdig innsats. Kan noe av løsningen ligge i et forsterket samarbeid mellom kommunen og frivillig sektor på dette området? Hvilke langsiktige planer har disse i folkehelsearbeidet?